Boken som gjorde enormt inntrykk; "En av oss."

Jeg har nå lest ferdig Åsne Seierstads bok "En av oss". Det gjorde enormt inntrykk å lese om Utøya, om ungdommene, om de pårørende og om barnet ABB. Det var smertefullt og jeg sitter igjen med masse tanker.

 



 

Da dette grusomme skjedde, tenkte jeg at nasjonen Norge var altfor opptatt med å fremstå som sterke, en nasjon som oppfostret ungdom som ikke lot seg knekke av en psyk mann. En nasjon som var mer opptatt av massemorderens reaksjon enn vår egen. Jeg tenkte også at nasjonen var altfor "stille". Vi skrek ikke, vi hylte ikke, vi forbannet verken den ene eller den andre. Vi var ikke så sinte og opprørte som en kunne forvente. Vi gikk i rosetog og hyllet kjærligheten.

Jeg tenkte da om det ikke var for mye politikk i tiden som kom etterpå? Bomben og drapene på Utøya ble sett på som et angrep på Arbeiderpartiet, på AUF, på demokratiet og våre demokratiske verdier. Men hva tenkte de som mistet sine barn, søster, bror eller kamerat? Uansett hva som var årsaken til angrepet, var resultatet for de pårørende at de hadde mistet en av sine kjære, en av sine nærmeste. De var myrdet, drept og borte for alltid. Jeg husker jeg tenkte om det ble forventet at pårørende skulle også betrakte mordene som et angrep på Arbeiderpartiet og på AUF. Det ville i så fall være en umenneskelig forventning.

Jeg husker at jeg tenkte, da ABB ble ført inn i Tingretten, det sekundet det tok før han ble massemorderen som drepte uskyldige mennesker, ja til og med barn og ungdom, at denne mannen ser ensom ut. Så gjorde han nazihilsen og man fikk ta del i vrangforestillinger, absurde oppfatninger om livet, om mennesker, om religion og kultur og han var nærmest ikke et menneske mer. Men senere tenkte jeg, da vi fikk vite om barndommen hans, "Stakkars barnet ABB." Og jeg tenkte hvor livsfarlige mennesker kan bli når omsorg er fraværende, når man blir sendt ut i livet uten kunnskap om relasjonsbygging, når man har blitt avvist gang på gang av sine nærmeste og når instanser som er der for å ivareta barnet, ikke gjør noe.

De tankene jeg nå sitter med, etter å ha lest boken, forteller meg at jeg mine undringer og spørsmål da, ikke var helt på villspor. At kritikken som jeg tenkte for meg selv, ikke var så underlig. Flere har tenkt det samme. Selvfølgelig.

Jeg synes det er vanskelig å skrive om Utøya. Jeg har så stor respekt for de pårørende og deres tap. Sorgen må være som et dypt, svart hull som man synker ned i, og bruker ufattelig med krefter på å komme opp fra. Men fallet ned i hullet vil skje igjen og igjen. Kanskje, kanskje, med tiden til hjelp, vil det være noe lettere å komme seg til overflaten. Men det vet jeg ingenting om. Så stor sorg og så stort tap har jeg sluppet å erfare.

#åsneseierstad #enavoss #bøker #bok #litteratur #utøya #sorg #tap #lidelse #traumer #barn #ungdom #barnogungdom #pårørende #2207

Én kommentar

Torunn

11.06.2017 kl.18:50

Det er godt at man ikke er alene...

Og at enkelte bøker kan presentere noen slags 'svar'. Også.

Ha en fin kveld :)

Skriv en ny kommentar

JB

JB

42, Oslo

En uhøytidelig blogg på ramme alvor om hvordan det kan fortone seg når man er på jobbjakt og noen mer eller mindre gjennomtenkte tanker rundt arbeid, arbeidssituasjoner og annet som livet byr på.

Kategorier

Arkiv

hits