For mye kroppspreik?

Post-it-geriljaen, geriljaen som har som misjon å få kvinner til like kroppen sin ved å klinke opp små lapper her og der med tekster som roser kroppen din. Ikke kunnskapene dine, ikke dine flotte personlige egenskaper, ikke noe viljestyrken du har vist for å nå målene du har nådd. Ingenting om deg, den indre deg. Bare den ytre, hvordan du ser ut. Kroppen din.

Slagordene som klistres på speilene, skal være kroppspositive. For det er jo bare det du er, ikke sant; kroppen din. Vel, skal man tro på alle de utallige menneskene som snakker om kroppen sin, kroppen min og kroppen hennes (kroppen hans er uinteressant å snakke om, virker det som), så handler livet om kropp. Og jeg er drittlei av hele opplegget.

Det brettes ut kropper, valker, dobbelthaker osv på sosiale medier for å vise andre at kropp er naturlig, kropp er kult og aldri er kropp feil. Det er riktig det, men alt til sin tid og på rett sted. Jeg ønsker faktisk ikke å se ei rompe plutselig dukke opp på nett når jeg leter etter noe ganske annet. Heller ikke pupper, uansett form. Eller andre kroppsdeler som vi dekker til for andre mennesker. Ikke fordi jeg har meninger om hvordan ei rompe skal se ut, og akkurat den rompa jeg så idag, passet ikke "idealet". Og det samme om pupper. Neida, det handler om at jeg ufrivillig tar del i noe som er privat, noe intimt hos mennesker jeg overhodet ikke kjenner.

Det preikes mye om det naturlige ved kropp og hvor riktige alle kropper er, så mye at det er umulig å ikke fokusere på kropp. Og var det ikke akkurat det som var meningen da? Få vekk fokuset fra kroppen? Uansett hvor mye det preikes, vil det alltid være noen som ønsker seg kroppen til en annen. Ikke nødvendigvis til en modell eller en kjendis, men kroppen til venninnen. Eller søsteren. Eller kusinen. Hvem skal man skylde kroppspresset på da forresten?

Kvinner kan bedre enn dette, hva? Vi kan bedre enn selv rette søkelyset på det vi ønsker vekk fra søkelyset. Vi er vel smartere enn som så? Hvis jeg skulle klistret opp en post-it lapp, ville det vært noe sånt som dette; "Vær stolt av hva du har oppnådd, vær stolt av kunnskapene dine og vær stolt av hvor jævla flink du er!"

God mandag alle sammen:-)

#kroppspress #kroppsfokus #kroppen #kropp #postitgeriljaen #kvinner #kroppspositiv #kvinnekroppen

Abortlovens bursdagsfeiring.

Igår gikk Ludvig Nessa og hans folk i sørgemarsj gjennom noen av Oslos gater, samtidig som det de sørget over, tilsynelatende ble feiret med stort ståhei i andre gater i Oslo. Jeg var også i byen i går, og jeg la merke til noen kvinner og menn som delte ut lapper, ikledd t-skjorter som det stå noe om vern av det ufødte liv. Jeg gikk videre for å slippe å bli altfor opprørt.

Ludvig Nessas sørgemarsj for det ufødte barns liv er en så til de grader forenkling av et vanskelig og vondt tema, av valg kvinner må ta, og av konsekvensene av valgene, men også av det som kvinnen har opplevd før hun måtte ta et valg som man aldri kan reversere eller endre. Det går over min fatteevne at Nessa, som en voksen mann, en kristen mann, kan tillate å forholde seg til kvinner og deres livssituasjon når de blir gravide, på en slik respektløs og kunnskapsløs måte.

I 1947 kom Torborg Nedreaas roman "Av måneskinn gror det ingenting". Romanen handler om en ung kvinne, som har et forhold til en gift mann, som hun blir gravid med. I 1987 laget NRK en dramaserie av boken med Anne Krigsvoll i hovedrollen. Clara, den unge kvinnen, ser ingen annen utvei enn å ta abort. Med strikkepinner. Abort var ikke tillatt på den tiden. Jeg har sett serien, og Anne Krigsvolls tolkning av Clara og helvete hun gikk gjennom, både fysisk og psykisk pga aborten og hvordan den ble utført, gjorde et enormt inntrykk. Den vekket like mye følelser i meg som når jeg ser Nessa sprade rundt i prestekappe og tro han er pokker til kar og frelser. Men selvsagt ikke de samme følelsene.

Abortfest var kanskje ikke et heldig ord å bruke. Abort og fest hører ikke sammen i samme setning, langt mindre som et ord. Alle som har tatt abort, vet at det ikke er noe festlig med en slik avgjørelse. Men jeg skjønner budskapet deres, jeg skjønner hvorfor det ikke er noe galt å feire 42-årsdagen til abortloven. Det handler om at kvinner slipper å dø av skader de selv påførte seg eller fordi lugubre leger "hjalp" de med å ta abort. Det handler om at samfunnet kan gi kvinner hjelp og støtte, det handler om mindre skamfølelse selv om de ikke bærer frem et barn, det handler og den selvsagte retten til å bestemme over egen kropp og liv. Det handler om så mye mer enn et ufødt liv. Det handler om å ta vare på det livet som lever allerede.

Forøvrig; hvis det var menn som ble gravid ville vi neppe hatt en diskusjon om for eller imot selvbestemt abort. Det opplagte ville vært for.

#selvbestemtabort #abort #samfunn #kvinner #samfunnsspørsmål #kvinnerettigheter #likestilling #bøker #litteratur #bok #samfunnsendring #skam #skamfølelse #nrk #annekringsvoll #skuespiller #drama #dramaserie #rettigheter #ludvignessa #abortspørsmål #debatt #avmåneskinngrordetingenting

Boken som gjorde enormt inntrykk; "En av oss."

Jeg har nå lest ferdig Åsne Seierstads bok "En av oss". Det gjorde enormt inntrykk å lese om Utøya, om ungdommene, om de pårørende og om barnet ABB. Det var smertefullt og jeg sitter igjen med masse tanker.

 



 

Da dette grusomme skjedde, tenkte jeg at nasjonen Norge var altfor opptatt med å fremstå som sterke, en nasjon som oppfostret ungdom som ikke lot seg knekke av en psyk mann. En nasjon som var mer opptatt av massemorderens reaksjon enn vår egen. Jeg tenkte også at nasjonen var altfor "stille". Vi skrek ikke, vi hylte ikke, vi forbannet verken den ene eller den andre. Vi var ikke så sinte og opprørte som en kunne forvente. Vi gikk i rosetog og hyllet kjærligheten.

Jeg tenkte da om det ikke var for mye politikk i tiden som kom etterpå? Bomben og drapene på Utøya ble sett på som et angrep på Arbeiderpartiet, på AUF, på demokratiet og våre demokratiske verdier. Men hva tenkte de som mistet sine barn, søster, bror eller kamerat? Uansett hva som var årsaken til angrepet, var resultatet for de pårørende at de hadde mistet en av sine kjære, en av sine nærmeste. De var myrdet, drept og borte for alltid. Jeg husker jeg tenkte om det ble forventet at pårørende skulle også betrakte mordene som et angrep på Arbeiderpartiet og på AUF. Det ville i så fall være en umenneskelig forventning.

Jeg husker at jeg tenkte, da ABB ble ført inn i Tingretten, det sekundet det tok før han ble massemorderen som drepte uskyldige mennesker, ja til og med barn og ungdom, at denne mannen ser ensom ut. Så gjorde han nazihilsen og man fikk ta del i vrangforestillinger, absurde oppfatninger om livet, om mennesker, om religion og kultur og han var nærmest ikke et menneske mer. Men senere tenkte jeg, da vi fikk vite om barndommen hans, "Stakkars barnet ABB." Og jeg tenkte hvor livsfarlige mennesker kan bli når omsorg er fraværende, når man blir sendt ut i livet uten kunnskap om relasjonsbygging, når man har blitt avvist gang på gang av sine nærmeste og når instanser som er der for å ivareta barnet, ikke gjør noe.

De tankene jeg nå sitter med, etter å ha lest boken, forteller meg at jeg mine undringer og spørsmål da, ikke var helt på villspor. At kritikken som jeg tenkte for meg selv, ikke var så underlig. Flere har tenkt det samme. Selvfølgelig.

Jeg synes det er vanskelig å skrive om Utøya. Jeg har så stor respekt for de pårørende og deres tap. Sorgen må være som et dypt, svart hull som man synker ned i, og bruker ufattelig med krefter på å komme opp fra. Men fallet ned i hullet vil skje igjen og igjen. Kanskje, kanskje, med tiden til hjelp, vil det være noe lettere å komme seg til overflaten. Men det vet jeg ingenting om. Så stor sorg og så stort tap har jeg sluppet å erfare.

#åsneseierstad #enavoss #bøker #bok #litteratur #utøya #sorg #tap #lidelse #traumer #barn #ungdom #barnogungdom #pårørende #2207

Jobbjakt på måfå.

Har skjønt nå etterhvert at svært mange bedrifter hyrer inn rekrutteringsbyråer når de skal ansette. Kanskje ikke så rart, det er en tidskrevende prosess å finne dyktige mennesker. Men med stor fare for å høres gammel ut, må jeg si at jeg noen ganger kunne ønske det var litt mer slik som det var før; lettere å komme i kontakt med de menneskene man faktisk skulle jobbe for og sammen med og kanskje stille et spørsmål eller to hvis man lurte på noe med tanke på jobben man evt skulle søke på. Da kunne man raskt finne ut om man passet til jobben og de som skulle ansette kunne redusere søknadsbunken ved å sette av noen minutter til å svare.

For eksempel fant jeg en stillingsannonse her om dagen som jeg tenkte jeg skulle prøve meg på, men jeg har også lært etterhvert at det kan være lurt å spørre om det er noe jeg lurer på før jeg bruker tid på en søknad. Selgere blir "kamuflert" med alle mulige fancy titler, blant annet kundekonsulent, noe jeg også vet fra tidligere jobb da luke bort selgere før de nådde daglig leder eller lignende. Derfor ville jeg vite noe mer hva denne jobben gikk ut på slik at jeg ikke søkte på en selgerjobb. Men det gikk ikke. Hos dette rekrutteringsbyrået var det ikke mulig å komme i kontakt med rekrutterer. Begrunnelsen var at alt nødvendig info om jobben, sto i stillingsannonsen. Greit, info sto men det var svært lite. Ingenting om firmaet, hva de drev på osv. For meg er det relevant å vite så mye som mulig slik at jeg verken kaster bort min tid eller andres.

Men så er det andre rekrutteringsbyråer som er veldig imøtekommende, svarer og følger opp. Har god erfaring med Manpower, og med kontaktpersonen min der. Har trua på at de, etter sommeren, finner noe jeg kan gjøre for å tjene til livets opphold:-)

#arbeidsledig #jobbsøker #søkejobb #nyjobb #arbeidsmarked #arbeidssøker #nyemuligheter #rekrutteringsbyrå #rekrutteringsfirma #nyansatt #ansatt #ansettelse #jobbsøknad

Endelig sol!

Endelig tittet solen frem idag:-) Jeg tror jeg går under kategorien "værsjuk". Regn og gråvær er triste greier, synes jeg. Men ikke kulde nødvendigvis. En kald, klar vinterdag kan være superfin. Men idag tittet altså solen frem og jeg kjenner energien sive inn, sammen med en stor dose glede.

Når sommeren og solen kommer, får vi et ekstra rom i leiligheten; vinterhagen, eller innebygd veranda hvis man skal kalle en spade for en spade og være mindre fin på det. Å sitte der ute, med en kaffe, lese en bok og være omgitt av planter av ymse slag som avkommet av plantet, er herlig. Eller hive på seg en bikini og bare slenge seg ned på en solmadrass og kjenne brunfargen feste seg. Ikke så verst det heller.

 



 

Litt utpå dagen, labbet vi ut med pelsdotten, altså hunden. Planen var å se på sprangstevnet som var her, men den gang ei. Pelsdotten, som har tre gjeterhunder i seg, pluss en jakthund, synes at i dag var dagen for å skru på gjeterinstinktet og gjete hester. Det kunne han jo ikke, så dermed satte han i gang med noe som er en blanding av bjeffing, uling og noe jeg ikke vet hva jeg skal kalle. Men til sammen blir lyden grusom høy og veldig irriterende. Av hensyn til hest og rytter, som jo konkurrerte, gikk vi derfra. Men et bilde av herligheten jeg ikke vi sett, klarte jeg i det minste å få med meg:-)

 



 

Men det er jo en annen herlighet her, nemlig Østmarka. Der møtte vi forøvrig hester på tur, som både travet og galopperte forbi oss, men da var åpenbart gjeterinstinktet skrudd av igjen, slik at pelsdotten brydde seg sånn ca null om hestene. Jeg som faktisk håpet at ulydene og gjeterinstinktet skulle komme frem igjen slik at jeg fikk korrigert han under omstendigheter som innebar at hest og rytter ikke ble forstyrret og fikk konkurransen ødelagt. Så med den sjansen ute, var det bare å labbe videre, kose oss og småprate om alt og ingenting. Fint det også:-)

 



#sommer #sol #hage #soleseg #kaffe #drikkekaffe #koseseg #hygge #påturmedhund #påtur #hundeeier #hund #hunder #østmarka #skogogmark #lykke #hverdagslykke #hester #ekvipasje #sprangridning #sprangstevne

Stakkars barn! Og heldig hund.

Det er 1. pinsedag, søndag og fridag. Og det øsepøser ned. Jeg er så klar for sommer, sol og varme at humøret daler ned mange hakk når det høst ute, på en sommerdag. Vel, været får man jo ikke gjort noe med, bortsett fra å klage over. (og det innrømmer jeg gjerne at jeg gjør)

Det jeg har gjort i dag, foruten klage over regnværet, er å lese. "En av oss. En fortelling om Norge" av Åsne Seierstad gjør inntrykk. Jeg hadde ikke lest mange sider før jeg tenkte "Stakkars barn!" I dette tilfellet er jo barnet A.B.B. Og jeg understreker at jeg mener barnet Anders. Å falle utenfor så til de grader, oppleve en slik oppvekst som var nærmest uten kjærlighet, omtanke og kunnskap, det må være grusomt for et barn. Avvist av mor, av far og sendt ut i barndommen uten tillærte sosiale ferdigheter for å omgås andre og knytte relasjoner. Som voksen blir man ofte et produkt av barndommen. Noen går gjennom en traumatiske oppvekst men klarer seg likevel og blir "normale" samfunnsborgere. Andre, som har opplevd like mye vondt, men også mindre, gjør det ikke. Hva som er årsaken, kan jeg ikke spekulere i, min kunnskap på det er lik null. Uansett; barn fortjener det beste, det tryggeste og det mest forutsigbare samfunnet kan tilby, både av medmennesker men også av instanser som er ment å ivareta barn. Dessverre er det fremdeles ikke slik i Norge at barn som lider, alltid blir fanget opp. Det gjør vondt langt inn i hjerterota å tenke på.

 



 

En annen ting jeg har gjort i dag, som passer bra når det er møkkavær ute, er en runde med bøtteballett. Nå er det ikke slik at jeg og vaskebøtta svinger oss sammen i fullstendig harmoni og med et smil om munnen. Langt i fra. Vasking er noe av det kjedeligste jeg vet og jeg unngår det så lenge jeg kan. Med en hund i huset, blir det mye støv, pels, sand osv inne, men jeg har kapitulert og innsett følgende; det vil aldri bli 100 % skinnende rent i heimen her så lenge vi har denne pelsdotten. Minutter etter jeg har vasket, er det nesten like ille igjen. Så derfor har jeg funnet ut at det er liten vits å vaske seg ihjel og et forsøk på å ha det rent og pent. Når jeg ser at det er på tide med bøtteballett, drar jeg ikke frem utstyret. Neida, jeg drøyer det enda litt til og det med god samvittighet. Jeg vet jo at det er like møkkete kort tid etter og da kan jeg like gjerne vente en dag til. Om det er en sunn og fornuftig tankegang, vet jeg ikke, det kan sikkert diskuteres, men det funger for meg. Ingen i heimen har blitt dårlig pga en ekstra dag med støv, sand og den slags.

Den hovedskyldige, altså hunden, blir forvist ut på verandaen når bøtteballetten setter i gang. Men det blikket han har, ser det ut som om han forvist vekk for alltid. Jeg kan love at jeg ikke ville sett trist ut i det hele tatt hvis jeg ble fortalt at jeg måtte meg unna  vasking. Jeg ville smilt fra øre til øre:-)

 



#barnevern #barn #foreldre #oppvekst #oppvekstvilkår #barndom #barnogungdom #barnogforeldre #foreldre #bok #bøker #litteratur #åsneseierstad #forfatter #lesebok #lesebøker #relasjoner #psykiskhelse #hund #hunder #hundeeier

 

Blokktroll.

Å bo i blokk er ikke for sarte sjeler. Det er et lite stykke Norge, samlet sammen i flere etasjer. Man må innfinne seg at det stort sett aldri er musestille. Lyden av mennesker er mange og varierte, og toleransegrenser må også derfor være høy. De aller, aller fleste som velger å bo i blokk, liker dette merkelige og varierte fellesskapet og bryr seg lite om naboens lyder, vaner og uvaner. De fleste vet hva man får når man bosetter seg i en blokk.

Men ingen regel uten unntak. Blokktroll kaller jeg slike mennesker. Mennesker som ikke har noe annet å gjøre enn å overvåke naboene, gjerne med kikkert. Mennesker som ikke har noe annet å gjøre enn å syte og klage over alle andre men lukker selvsagt øynene for egen oppførsel. Mennesker som kjeder seg når det ikke er noen eller noe å sladre, hviske og tiske om. Når det ikke er bølger i vannet, når det ikke stormer i fellesskapet, ja, da lager de både bølger og stormer.

De går til verbalt angrep på den eller de, etter å ha lyttet, virkelig lyttet inntil døren, gjennom veggen, gulvet eller taket, alt ettersom hvor de bor i forhold til vedkommende, for å finne såkalte feil, noe som de kan irritere seg over. Angrepene, kombinert med løgner og baksnakkelse, sprer seg som gift inn i livet til de det gjelder. Man føler at alle snakker om en, synes man er en idiot som ikke tar hensyn og til slutt går det på selvfølelsen og selvtilliten løs. Man nærmest kryper, og prøver å gjøre seg så usynlig som mulig inn og ut av døren.

Helt til blokktrollet går over streken, nemlig går løs på barna dine. Der går grensen og den tegnes tydelig opp for blokktrollet, som ender med å sitte der, avkledd i all sin usselhet og smålighet. Det menneske som man nærmest fryktet, synes man nå egentlig bare synd på. Stakkars menneske, tenk hvor lite verdifullt innhold livet til blokktrollet har når den største gleden man kan ha, er å være ekkel mot andre. Stakkars, lille blokktroll.

 

Bilderesultat for bad neighbors humor

 

#dårlignabo #nabokjerring #nabokrangel #blokktroll #nabofellesskap #nabo #naboer #boiblokk #blokk #blokkleilighet #eiendom #bosammen

Et forsøk på å leve av drømmen.

Vi har alle drømmer, ønsker om hva vi skal gjøre med livet vårt og hvordan vi skal gi det verdifullt innhold. Noen drømmer om å reise jorden rundt, andre drømmer om et liv på landet, vekk fra byens støy og mennesker. Andre drømmer om nettopp det; bo midt i der alt skjer og hvor alle er. Uansett hva vi drømmer om, store drømmer eller små drømmer, er det ofte oss selv som er det største hindret. Vi tenker altfor mye på hva som kan gå galt og slår fort ifra oss det vi drømmer om og fortsetter livet og hverdagen slik vi kjenner det; trygt, stabilt og forutsigbart. Det er jo ikke noe galt i det. Vi mennesker har behov for nettopp det; trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Noen mer enn andre, det er variasjoner på hvor mye hver enkelt trenger av disse tingene for å ha det bra.

Jeg er en av de som trenger mye trygghet, stabilitet og forutsigbarhet, spesielt når det gjelder økonomi. Men hva om man kan gi en drøm et forsøk, uten at det påvirker økonomien, tvert i mot, man kan bedre den. Det er en slik situasjon jeg er i nå, i allefall frem til august. Så derfor skal jeg nå prøve å leve av en hobby, leve av en livsstil som jeg allerede har; hunder.

Vi i heimen her har en flott hund, min tredje hund forøvrig, noe som innebærer mye glede, masse turer og utetid. Og mye ansvar selvsagt. Tenk å kunne, om ikke utelukkende leve av, men i det minste tjene penger på noe som betyr mye for oss her; nemlig hunder. Etter å ha tenkt, undersøkt og tatt på alvor det ansvaret som ligger i å ta seg av andres hunder, kom vi frem til at vi skal forsøke oss som hundepassere. Vi fant ett par seriøse firmaer som organiserer hundepass, registrerte oss og ble godkjent. (Lenke til profilene hos Dogbuddy og hos Dogley er på siden her)

Og hva har det med drømmer å gjøre? Jo, for meg har det alltid vært en drøm å leve av en hobby, en lidenskap og samtidig ha litt frihet. Å gå på tur med en liten flokk med hunder, nyte samspillet mellom dyr og mennesker men også lære av og leve etter hundenes enkle filosofi; lev i nuet, være tilstede her og nå, er for meg en drøm. Men som nevnt over, så er det alle disse men "hva om", også tenker man worst case scenario og legger drømmen vekk. Men nå er det riktig tid å forsøke, og grunnen til at det er riktig tid, er fordi jeg nå har det trygt, stabilt og forutsigbart, og da våger jeg prøve noe nytt, noe jeg har hatt lyst til lenge. Jeg er ikke av den typen som våger satse alt og håpe på det beste. Men så kan jeg altså slippe å satse alt, det eneste jeg må, er å håpe på det beste. Og det er jo ikke så vanskelig.

 

 

#leveutdrømmen #utfordresegselv #nyutfordring #nyeutfordringer #hunder #hund #hundepasser #tenkenytt #økonomi #hobby #leveavhobbyen #prøvenoenytt
 

Livserfaring er undervurdert.

Tror jeg har rablet ned noe om dette før, at livserfaring ikke blir vektlagt nok når man søker jobb.

Livserfaring rommer mye, for livet inneholder mye. Men mest av alt, tror jeg, kommer erfaring fra relasjoner i livene våre, samspillet oss i mellom. Både gleder og sorger, og begge deler vokser vi på. Vi erfarer, noe som vi igjen lærer av. Lærdom som vi kan bruke på alle arenaer i livet.

Som foreldre erfarer vi tålmodighet, uendelig kjærlighet og selvoppofrelse og vi lærer å gi uten betingelser. Men vi lærer også hvilke rikdommer vi får igjen, og da selvsagt ikke rikdom i kroner og øre. I våre relasjoner med venner erfarer vi aksept, toleranse, når vi bør tie og når vi bør snakke. Vi erfarer empati gjennom latter og gjennom sorg.

Når livet gir spenner ben på oss og vi går skikkelig på tryne, erfarer vi vår egen mentale styrke, om våre grenser og begrensninger, og om konsekvenser av valg man har tatt. Vi må igjen lære å krype før vi kan gå. Vi erfarer hvor viktig og avgjørende andre mennesker er for oss, og vi erfarer hva tillit betyr i praksis.

Har vi dyr i livene våre, erfarer vi viktigheten av å forstå noen som ikke snakker samme språk som oss, vi erfarer at respekt og tillit er grunnlaget for alt. Dyrene våre, som for eksempel hunden vår, er et sannferdig speilbilde av oss selv, og vi erfarer at slik vi oppfatter oss selv nødvendigvis ikke er slik vi faktisk er, og dette gir oss en sjanse til å utvikle oss, til å bli det mennesket vi ønsker.

For å nevne noe.

Kunnskap og visdom er resirkulerte erfaringer. Resirkulering er hard arbeid, det kreves blant annet at kildesorteringen blir gjort ordentlig. Med andre ord; Når erfaringer legges på riktig sted i sjelen, gjenoppstår de som kunnskap og visdom. Det er vel noe som alle arbeidsgivere ønsker seg, vil jeg tro.

#livserfaring #cv #kunnskap #visdom #jobbsøker #nyjobb #nyemuligheter #søkerjobb #arbeidsmarked #arbeidserfaring #relasjoner #fireldre #latter #sorg #empati #dyr #hunder #livsvalg

Second best; boost for selvtilliten.

Her om dagen ringte ei dame meg ifm en jobb jeg hadde søkt på og fortalte meg at det var slik at den som var innstilt som nr en og ble ansatt hadde trukket seg, og nå lurte hun på om jeg fremdeles var interessert. Så klart jeg var! Så fortsatte hun, veldig entusiastisk, om at stillingen var nå ikke bare 50 %, den var 100 % ! Plask, der falt jeg ned. Jeg kan bare jobbe 50 %. Men det endte med at hun skulle kontakte meg hvis situasjonen endret seg, hvis de trengte en person til i bare 50 %, det var nemlig ikke helt avklart enda. Så klart til det også!

Det er få jobber som er 50 %, i allefall i den bransjen jeg ønsker, og det må jeg bare innrømme at jeg ikke var forberedt på. Planen er barn og pedagogikk, og for barnas skyld, for eksempel barnehagebarn, er det jo innmari fint at de voksne jobber fulltid fordi det betyr færre voksne å forholde seg til for barna. Men det gjør at for meg som bare skal jobbe deltid, blir det vanskelig å få en fot innafor.

Det hender jeg får spørsmål om hvorfor jeg ikke kan jobbe heltid og jeg kjenner, selv om jeg ikke burde kjenne det, et lite blaff av redsel for å bli dømt når jeg sier jeg er delvis ufør. Jeg vet at det ikke synes på utsiden at jeg har PTSS, altså post traumatisk stress syndrom, jeg vet at konsentrasjonsproblemene jeg har, som er en del av PTSS, ikke synes på utsiden og det er derfor lett å tenke og spørre "Hvorfor kan du ikke jobbe mer?" Ser den, det er bare det at for hver gang jeg får det spørsmålet, er det som om fortiden tar et skritt nærmere meg, selv om det er dusinvis steg fortiden må ta for å innhente meg. Det er likevel en vemmelig og skremmende følelse og tanke. Men så langt har jeg kommet likevel; jeg kan delta 100 % i arbeidslivet 50 % av tiden. Det er jeg faktisk stolt av.

God helg til alle:-)

#ptss #posttraumatiskstresslidelse #psykiskhelse #psykisksykdom #ufør #arbeidsledig #jobbsøker #arbeidssøker #nyjobb #søkerjobb #arbeidsmarked

 

NAV tvangsflytter mennesker.

Det knyttes, naturlig nok, en del krav fra NAVs side når man mottar dagpenger men ikke alle kravene er lett å godta. Et av dem, er at man er villig til å flytte på seg, til en annen kommune eller fylke for en jobb. Nekter man, kan man miste retten til dagpenger. Reglen er for å hindre passivitet og misbruk. Men det er unntak, sier NAV, men de sier ingenting om hva som kan være rimelig grunn.

Er det for eksempel aleneforeldre som ikke vil flytte på seg fordi hele nettverket er der han eller hun bor nå, et nettverk som man er avhengig av i hverdagen? Eller kan det være at hvis et familiemedlem ikke vill flytte fordi han eller hun ikke vil reise fra familien? Eller forventes det at hele familien skal bli med på flyttelasset? Kan en årsak være at man ikke er psykisk sterk eller ressurssterk nok til å begynne forfra, i nye omgivelser og nytt miljø?

Ikke vet jeg, for hver gang NAV har sagt, med "sinnastemmen" sin at nå er det skjerpings, har de aldri sagt noe om hva som er rimelig grunn. De lar heller mange mennesker bli usikre og engstelige for at nå blir de straffet enda mer fordi de ikke klarer å finne seg jobb. Ja, riktig, enda mer straff. Det er ille nok å måtte leve kun på 62 % av inntekten du hadde før arbeidsledigheten, av ulike grunner, rammet deg. Å knapt nok ha penger til smør på brødet, å snu på hver eneste krone både en, to og tre ganger, si nei til å delta i sosiale settinger og fritidsaktiviteter, både for deg og barna, skal, i følge NAV, motivere til arbeid. Det deprimerer mer enn det motiverer. For er det ikke arbeid så er det ikke arbeid. Så enkelt er det.

Og joda, det vil alltid være de som misbruker systemet, de som synes at det er helt ok å være uten arbeid og som på en eller annen besynderlig måte klarer å få regnestykket til å gå opp. Men de er ikke flertallet. Flertallet vil så gjerne, men får det ikke til.

Mye energi går bort til å nettopp det jeg nevnte over; hvordan få familiens hverdag til å fungere, på tross av lite penger, på tross av NAVs innskrenkning av økonomi. Energi som kunne blitt brukt på å være, om mulig, enda mer aktiv på arbeidsmarkedet, pløye gjennom enda flere stillingsannonser, oppsøke enda flere rekrutteringsbyrået osv. Men mennesker har ikke uendelig med energi eller positivitet å hente frem. Alle vet at økonomiske bekymringer tærer på energien, på positiviteten og på livet.

Så for all del; tvangsflytting av mennesker, i tillegg til alle de bekymringene som fører med arbeidsledighet, er nok svaret.

#nav #stønader #dagpenger #vanskeliglivssituasjon #økonomi #dårligøkonomi #arbeidsledighet #jobbsøker #søkejobb #nyjobb #arbeidsledighet #arbeidsmarked

 

 

Manglende motivasjon. Hjelp!

Å søke jobb er en fulltidsjobb, og det kan være lett å miste motivasjonen når denne jobben ikke fører til noe. Avslag etter avslag, og ingen gevinst etter timer med å utlevere seg selv, og kanskje en følelse av stå der med lua i hånden. Slitsomme greier. Men det er håp, til og med mulig å gjøre jobbsøkingsprosessen til en personlig reise som kan bidra til å bli bedre kjent med deg selv, og finne riktig plass for deg i arbeidslivet, sier motivasjonscoach Ellen Augestad.

Når man søker jobb, byr man på seg selv og når avslagene kommer hyppig, er det ikke rart at man kan begynne å tvile på seg selv og ta avslagene personlig. Det må jo være noe som er feil med meg, ikke sant?

"Ofte lager vi oss forklaringen på bakgrunn av vår egen historie. Men stemmer det med virkeligheten? Vi kan for eksempel hakke på oss selv fordi vi ikke blir innkalt til intervju eller at vi ikke får jobben på tross av at vi er har vært på intervju. Da er det lurt å tenke på at flertallet av jobber går til enten interne søkere eller søkere som arbeidsgiver har blitt tipset om og via bekjente" sier Augestad.

Med andre ord, det er ikke nødvendigvis noe som er feil med meg! Det er mange faktorer som er utenfor arbeidssøkers kontroll, ja, det meste faktisk. Det er viktig å huske på nettopp det, slik at avslagene ikke tærer på selvtilliten. Stillingen kan være trukket tilbake, vi kan ha feil alder, til og med feil kjønn kan være årsaken til at arbeidsgiver ansetter andre, sier Augestad. Men er årsaken kjønn eller alder, kan det være vanskelig for arbeidsgiver å uttrykke det. Kanskje like greit, vet ikke om å bli fortalt at man er for gammel ville neppe vært en boost for selvtilliten.

Målet er jo ny jobb, den store gevinsten, men det hender jo at man målet blir litt blurete og tåkete når motivasjonen ikke er på topp. Hva gjør man da? Og er det mulig å finne andre "skatter" underveis i jobbjakten?

"I en jobbsøkerprosess sveiper man kanskje innom flere typer jobber i flere bransjer. Ved å bli oppmerksom på de følelsene som evt dukker opp ved et avslag, kan man få en ganske god pekepinn på hva man egentlig er ute etter. Blir man skuffet, glad, lettet eller engstelig? Det bidrar til avklaring av sin egen plass i arbeidslivet. Tar man frem gamle søknader, vil de fleste oppdage at man uttrykker seg annerledes og at hva man ønsket å jobbe med da, avviker fra det man ønsker å jobbe med nå. Ved å spørre seg selv om hvorfor det er slik, kan være en spennende reise" sier Augestad.

Å bli bedre kjent med seg selv altså, kan dytte deg i riktig retning, i retning drømmejobben faktisk. Det gjelder å være oppmerksom på endringer hos seg selv. Det er motiverende, både med tanke på jobb men også med tanke på at dette er en mulighet til å bli en bedre utgave av seg selv.

Men hva når motivasjon er umulig å oppdrive og man er drittlei av både søknader og avslag? Er det lov og lurt å ta en pause, eller bør man kjøre på og håpe at motivasjonen dukker raskt opp igjen? Hva er mest effektivt, rett og slett? Jeg spør Augestad igjen;

"Å lage en slags arbeidsuke der jobbsøknad, lete etter stillingsannonser og evt følge opp søknader, kan være en smart måte å få struktur i hverdagen. Da er det legitimt å sette opp fridager og pauser. Hvor lenge, må være opp til hver enkelt å vurdere ut ifra livssituasjoner og kapasitet. Et stappfullt og slitent hode skriver ikke gode og konstruktive søknader, så en pauser være der for og ikke gi opp"

Det var godt å høre! På tross av at jeg kjenner hodet er fullt og konsentrasjonsevnen er lik null, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg tar en pause og gjør noe helt annet. Tror mye av grunnen til at jeg, og sikkert flere med meg, føler det slik, kommer av at det ligger en tydelig forventning at det å være arbeidsledig, er noe man ikke kan være lenge av gangen. Å være arbeidsledig sier noe om statusen din, om din plass i samfunnet, på en negativ måte. (Hvordan du oppfatter din plass og din status, henger sammen med hvordan andre ser på deg, men det er et annet blogginnlegg.)

Og tilslutt; positiviteten man skal føle i enhver situasjon i dagens samfunn. Ingen situasjon er så dårlig at man ikke klarer å harke opp positive tanker, mener mange. Jeg innrømmer først som sist at jeg ikke klarer å leve etter det prinsippet til enhver tid, for eksempel hvis jeg får avslag på en jobb som jeg virkelig ville ha.

"Det er lov å bli lei seg ved avslag. Tankene kan være mange og nedturer er det lov å ha. Mange avslag fører til ambivalens. På den ene siden har man lyst å gi opp hele søknadsjobbingen. På den andre siden vil man gjerne ut av den bobla man er i som arbeidssøker. Å prøve å huske tilbake til da man startet å søke jobb, kan være hensiktsmessig. Å finne tilbake til det opprinnelige motivet, er bra i alt motivasjonsarbeid. Det å snakke med andre som er eller har vært i samme situasjon, kan være fruktbart og det å sette seg ned med noen å tenke høyt om hvilke muligheter man har." sier Augestad.

Tak og lov for at det er helt greit å ha en nedoverbakke innimellom, det er ikke noe galt med meg av den grunn. Da overlater jeg, med god samvittighet, 100 % - positiviteten til noen som virkelig kan det. Neste gang jeg er lei og frustrert, og har tillatt meg selv å være det i en passende mengde, skal jeg tenke på nettopp det Augestad sier; det opprinnelige motivet for at jeg søker på akkurat de jobbene jeg gjør og akkurat i den bransjen. Det tenker jeg gir bedre plass til positive tanker.

Motivasjon er Alfa og Omega for det aller meste, og hva som motiverer varierer fra situasjon til situasjon, fra menneske til menneske. Motivasjonen for meg, er å tenke på fremtiden. Og hvem er fremtiden? Jo, barna. Å være et av menneskene barna tenker tilbake på med glede, være et menneske som har inspirert, det er mitt mål.

Trenger du forresten hjelp til livstilendringer, til å finne din motivasjon, ta en titt på Ellen Augestads hjemmeside; http://www.motivasjonscoachen.com/       

 



God søndag, alle sammen:-)

#jobbsøker #søkejobb #motivasjon #motivasjonscoaching #arbeidsmarked #arbeidstaker #nyjobb #nyemuligheter #arbeidsmarked #karriere #jobbogkarriere #jobbsøkerkoden #arbeidsplass #nyarbeidsplass #jobbogutdanning

Energityven, broren til tidstyven.

Tidstyver snakkes det ofte om, den tyven som får deg til å kaste bort viktig tid som ellers skulle blitt brukt til noe fornuftig. Men istedenfor å bruke tiden fornuftig, brukes den for eksempel til tullball på nett, tv, mobil osv. Men det er en tyv til som er i samme familie som tidstyven, nemlig energityven.

Energityven har jeg mer erfaring med enn med tidstyven. Energityven kommer snikende når man har noe uavklart i livet, noe som man går og venter på, noe som man ønsker å ta et oppgjør med men som man drøyer fordi man håper i det lengste at det ordner seg til slutt.

Energityven gjør deg helt ute av stand til å gå videre i livet, ute av stand til å tenke på noe annet enn personen eller situasjonen som på en eller annen måte stopper opp livet ditt, bevisst eller ubevisst. Søvn, søvn og atter søvn og masse hvile er det hverdagen ofte består i når man blir robbet for energi. Er det ubevisst kan man unnskylde vedkommende, hvis det er en person som er årsaken, men er det bevisst, gjør det saken enda verre. Da spinner hjernen enda mer rundt fordi det er vanskelig å forstå at noen mennesker faktisk er så fulle av faenskap at sabotasje av andres livskvalitet er helt ok, helt innafor. Enda verre blir det når slike mennesker slår seg selv på brøstkassa og lever i den troen at de er feilfrie, det er nemlig noe galt med alle de som våger stille spørsmåltegn ved deres adferd og uttalelser.

Jo raskere energityven blir tatt og puttet vekk, dvs jo raskere man finner ut hvem og hva og hvordan man skal få en avklaring, jo bedre. Men avklaringen må man sørge for på egen hånd. Å for eksempel vente på en unnskyldning, er å tillate enda mer tyveri. Man må bare finne en måte som man selv tar kontroll på situasjonen slik at man kan avslutte det kapitlet i livet og bla seg videre.

Jeg har selv avsluttet et kapittel idag, og jeg kan komme meg videre i livet. Jeg har overlatt ansvaret til noe som kan gjøre noe med saken. Det føles ut som om livet de siste ukene har bestått av ingenting. Ingenting fordi jeg ikke har at energi til å gjøre noenting. All energi er blitt brukt til å vente, til å lure på, til å være forbanna, til å være frustrert og til å være lei. Med så mye følelser rasende rundt i kropp og sjel til enhver tid, er det ikke rom for noe annet. Dessverre.

Men nå er jeg ferdig med det, det er helg og den skal nytes, kanskje her;

 



 

#energi #energityv #tidstyv #psykisksliten #psykiskhelse #livskvalitet #dårliglivskvalitet

Dette må være toppen av frekkhet!

Det er mye rart som foregår i arbeidslivet og det er mange ledere som ikke er skrudd sammen i helt riktig rekkefølge. Uvitenhet på toppen er det nok også en del av. Uansett så får det konsekvenser for en arbeidstaker når arbeidsgiver ikke holder seg til lover og regler.

Et eksempel på dette, opplevde jeg selv nå nylig ifm attest/arbeidsbekreftelse fra tidligere arbeidsgiver. Attesten var fin den, inneholdt det den skulle med tanke på varighet på arbeidsforhold, arbeidsoppgaver osv. Men i tillegg hadde tidligere arbeidsgiveren oppgitt seg selv som referanse på selve attesten. Uten å ha blitt spurt om å være referanse og på tross av at jeg ikke ønsker å bruke vedkommende som referanse.

Jeg takket for attesten men ba om en ny hvor han ikke står oppgitt som referanse, og regnet med at dette ikke ville bli et problem. Der tok jeg feil. Svaret jeg fikk, var at hvis jeg mente attesten var i strid med Arbeidsmiljøloven, måtte jeg henvise til hvor det sto og gi tilbakemelding. Som nevnt; attesten var fin, men jeg vil ikke bruke han som referanse og referanser står uansett ikke oppgitt på en attest. Jeg purret på flere ganger og spurte om det var slik at jeg ikke fikk ny attest, en attest hvor han ikke oppgir seg selv som referanse. Jeg har fremdeles ikke fått svar.

Hvorfor en tidligere arbeidsgiver insisterer på å oppgi seg selv som referanse, uten forespørsel og når det er tydelig at det heller ikke er ønskelig, kan man jo bare spekulere i. Det mest nærliggende her er et kontrollbehov, kombinert med at det ikke tolereres at man blir korrigert. Var det uvitenhet som var årsaken til at det ble oppgitt referanse på attesten, ville det vært en enkel sak å rydde opp i; sende ut en ny attest og ferdig med det.

Hvem man bruker som referanse kan ikke være tilfeldig. Vedkommende sitter nærmest med ditt videre arbeidsliv i sin hule hånd og for å komme videre, er man nødt til å ha referanser som er gode, sannferdige og som gir et positivt inntrykk av deg. Er tidligere arbeidsgiver en løgner og manipulator, bruker man selvsagt ikke vedkommende som referanse.

Det er en ganske absurd situasjon å være i; bli påtvunget en referanse som man ikke ønsker, og en attest som ikke er verdt mye pga dette. Ignorering av andre mennesker, slik som nå tidligere arbeidsgiver gjør ovenfor meg ved å ikke svare om jeg får ny attest eller ikke, er et effektivt maktmiddel. Det er umulig å vinne over. "You can't argue with stupid" er det også noe som heter.

Men man må jo nesten bare synes synd på slike mennesker. Tenk å være så liten innvendig at man konstant må tråkke på og lage problemer for andre slik at man selv føler seg større og slik at man tilsynelatende viser makt. Men bare tilsynelatende; det vil alltid skinne igjen hvor små de er. De tror de lurer verden, men de lurer bare seg selv.

#arbeidsliv #jobbsøker #cv #attest #arbeidsbekreftelse #leder #dårligledelse #dårligleder #arbeidsmarked #søkejobb #arbeidssøker #dårligsjef #arbeidsgiver #arbeidstaker

Hull i CV, hull i livet.

Var på intervju hos et rekrutteringsbyrå idag og det gikk bra. Jippi! Men så var det disse hullene i CV'en da...

Jeg har ikke mange hull, så jeg er innafor sånn ca med tanke på hva som er akseptabelt. Men jeg undres litt over den enorme viktigheten av å måtte ha levd et liv i full fres i hele tiden. Har man for eksempel et opphold på ett år eller to mellom jobber, er det nesten krise. Men et opphold betyr ikke at man ligger og sløver på sofaen og ikke gjør noen ting. Tvert imot. Det kan bety at man faktisk da virkelig lever livet, nyter livet og samler seg livserfaring. Men det duger liksom ikke helt å si det. Neida, det må jobbes til krampa tar en. Nå overdriver jeg bittelitt, men hull i CV'en er og blir noe negativt, uansett om man har fylt disse hullene med noe som var betydningsfullt i livet da, noe som ga mening for deg og som du vokste på. Noe som man kanskje også drar nytte av senere i arbeidslivet.

Livserfaring, med alt det innebærer; modenhet, kunnskap, visdom og erfaringer man lærer av, passer ikke inn i en standardformen til en CV og jeg tror at samfunnet har gått glipp av mange talenter og ressurser fordi livserfaring blir nedvurdert til fordel for dokumentasjon på hva man i teorien kan.

Tenk på alt hva man for eksempel lærer seg og vokser på når man er foreldre. Eller hvis livet tar en skikkelig avstikker og man må kravle seg tilbake. Eller hvis et familiemedlem blir syk og man må trå til. Eksemplene er mange.

"Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet." Så enkelt kan det sies, alt dette som vi vokser på og lærer av og som gjør at vi kan være ressurser og til hjelp for andre. Men som ikke passer inn på en CV.

#jobbsøker #nyjobb #jobbintervju #cv #arbeidsmarked #arbeid #arbeidssøker #nyeutfordringer #nypåjobb #søkejobb

Hore! Morrapuler! Godtatt språkbruk?

"Hold kjeft a', hore!" "Du er så jævla treig, driver du og knuller de jentene der, eller?!" "Fy faen, du er så schtøgg, hore!"

Jeg spoler litt tilbake..... Når man har hund så er man mye ute og labber, om ikke til alle døgnets tider, men til mange av døgnets tider. Som for eksempel på formiddagen, inni marka, hvor man stort sett er mutters putters alene, og man kan nyte roen og stillheten. I allefall helt til man møter en skoleklasse på sykkeltur. Høylytte ungdommer, som ikke har noen interesse av verken ro eller stillhet. Og det er helt ok, jeg skal ikke bruke tastetrykkene på å klage på volumet de lagde, men jeg må klage litt på språkbruken. Ikke bare klage men også forundre meg litt. Og da er vi tilbake til setningene jeg begynte med.

Min første tanke da jeg hørte hvordan disse guttene snakket om jenter, var "Hvorfor tillater jentene å bli snakket om og til på den måten?!" Min andre tanke var noe sånt som dette; "Disse guttene har mødre, søstre eller andre kvinnelige familiemedlemmer. Hvis noen snakket så stygt og nedsettende til dem, hva ville da skjedd?" Min tredje tanke var; Hvor lærer unge gutter å snakke så respektløs til jenter og hvor får de støtte og klarsignal fra noen til å snakke slik?

Jeg spurte forøvrig en tenåringsjente om hvorfor de godtok krenkende språkbruk, og svaret var at de fleste gangene torde de ikke si i fra fordi det kunne bli enda verre. Andre ganger orket de ikke bry seg. At man ikke gidder å bry seg om barnslig og idiotisk oppførsel er supert, tommelen opp for det men når de ikke våger å si ifra er det langt i fra supert. Det er bare trist.

Samtidig kan jeg skjønne og kjenne igjen følelsen av å ikke våge å si i fra. Som nevnt over; har man hund, labbes det ute til mange av døgnets timer, også relativt sent på kvelden. Jeg møter da ofte ungdomsgjenger, bestående av gutter, som trasker rundt uten mål og mening. Det hender noen ganger at gutta skal tøffe seg ved å forsøke irritere hunden eller skremme den, men som regel ender det med at de selv blir skremt når jeg stopper opp og spør, på en høflig og vennlig måte, hvorfor de gjør slik de gjør. Hunden, som er en blanding av rottweiler og schæfer, oppfører seg rolig på tross av hva ungdommene gjør for å få dens oppmerksomhet. Det ender gjerne også med at de ber om unnskyldning, og til og med kommer bort og klapper hunden. Det er en bra avslutning og et bra møte mellom ungdom og voksen. Men en sjelden gang er det så mye aggressivitet hos ungdommene, at jeg ikke våger å si noe når de oppfører seg helt rabiat og tøffer seg. Jeg husker spesielt en gang, hvor jeg ble kalt "morrapuler" fordi jeg gikk med hunden og en av gutta var redd hunder. (Hunden var i bånd og gikk rolig på plass inntil meg så det var ingen fare for verken det ene eller andre). Lufta så tykk av sinne og aggressivitet at jeg måtte komme meg bort derifra som fort som mulig. Men det er nesten litt forsmedelig at jeg, som et godt voksent menneske, som ei moden dame, ikke tør stoppe kjeften på små guttetasser som bruker stygge ord og uttrykk for å virke større.

Så, jeg skjønner jenter som ikke tør stå opp for seg selv og stå opp på vegne av sitt kjønn. Jeg skjønner at man kan bli skremt til taushet. Men noe må gjøres. Girlpower i en eller annen form. Spørsmålet mitt hvorfor jenter ikke svarer tilbake, har jeg kanskje funnet svaret på, også basert på min egen erfaring. Men svar på hvilke konsekvenser det ville fått for den som kalte guttas søster eller mor, for det samme som de kaller andre, vet jeg ikke men jeg er ganske sikker på at det ikke ville gått upåaktet hen fordi de selvsagt ikke ville godtatt så stygg omtale og tiltale til sine egne. Svar på hvem som godkjenner og hvem som er rollemodeller for språkbruken, vet jeg heller ikke. Eller sagt på en annen måte; er det mangel på oppfølging fra foreldre som gjør at gutta mangler nettopp gode rollemodeller som kan korrigere dem?

Verdighet og selvrespekt er viktig, veldig viktig og verdt å kjempe for, og det er nettopp verdigheten og selvrespekten som blir tråkket på når det tillates og aksepteres at jenter blir omtalt og tiltalt som beskrevet over. Det kan vi ikke tillate!

 

 

Plagsomt positiv?

Hadde en samtale idag som fikk meg til å tenke på hvor ulike vi mennesker er og hvor ulikt vi takler de samme erfaringene og hvor lite rom det kan være for forståelse, eller i det minste aksept, for slike ulikheter.

Vedkommende jeg snakket med, sliter med dårlig helse pga kronisk sykdom. Men likevel har dette mennesket en fantastisk stå-på vilje, knappen for positivitet er omtrent alltid på og hun lar ikke sykdommen være et hinder, i allefall ikke et hinder hvor det er umulig å komme over. Hun etterlyste også mer positivitet hos andre.

Men, alle er ikke som henne. Noen har kanskje ikke kommet dit i prosessen hvor de klarer å skille sykdom fra seg selv, og med det mener jeg at man ikke lar sykdommen definere hvem man er, at man er mer enn bare sykdommen. Noen vil kanskje aldri komme dit heller fordi de ikke er mentalt sterke nok. Årsakene er nok mange og de er forskjellige men jeg tror å forenkle en vanskelig livssituasjon eller sykdom med å mene at bare man er positiv vil det aller, aller meste gå bra, ikke er riktig.

Det beste man kan gjøre for et annet menneske som sliter, uansett årsak, er å møte det mennesket der hvor han eller hun befinner seg nå, mentalt. På den måten ser du og hører du, virkelig ser og hører, mennesket som sitter foran deg, og å bli sett og hørt, er en del av prosessen for å komme seg videre. Når du for eksempel sier til venninnen din, som er oppløst i tårer, dypt fortvilet eller dritt forbanna, at det ordner seg, det er ikke noe å bry seg om, hjelper du ikke venninnen. Du forlenger prosessen, uansett om det er sorg eller sinne, det er å komme seg et skritt videre. Men en eller annen gang vil venninnen din være i stand til å lytte og til å se det positive, være i stand til å snu situasjonen til noe positivt, noe konstruktiv og nyttig. Du må bare vite tidspunktet.

Men det må være lov å si at "Nå er faen meg livet drittpyton" eller noe sånt, uten å bli bombardert med positivitet. Det må være lov å synes at alt er svart, grått eller trist uten å bli nedgulpet av positivitet. Det er ikke verdens undergang å mene eller si det. Det er ikke verdens undergang å oppleve noen dager i kjelleren. Kanskje man til og med trenger det.

Å være positiv til alt og alle er helt innafor. Det er slik man skal være. Når man ikke er det, er det noe som er feil. Ikke feil med de positive selvsagt, men de negative. De som tilsynelatende bare syter og klager. De som for eksempel har akkurat samme sykdom eller er i samme vanskelige livssituasjon til Mr eller Ms Positivity men som ikke smiler eller ler til verden. De som positivitets-gjengen mener de må frelse.

Trangen til å frelse, kan imidlertid oppleves som slitsom og påtrengende når man glemmer noe så enkelt som at alle har ulike forutsetninger for å takle livet og hverdagen.

#livssituasjon #vanskeliglivssituasjon #positivitet #positivemennesker #mentalhelse #psykiskhelse #livsutfordringer "

 

Det mobbes og trakasseres mer på arbeidsplasser enn man aner.

Definisjonen på trakassering på arbeidsplassen i følge Arbeidstilsynet er dette; "Det er trakassering når en eller flere personer gjentatte ganger over tid blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. Dette kan for eksempel være uønsket seksuell oppmerksomhet, plaging, utfrysing, fratakelse av arbeidsoppgaver, eller sårende fleiping og erting. Videre bør det være en ubalanse i styrkeforholdet, slik at den som blir trakassert må ha vanskelig for å forsvare seg."

Videre sier Arbeidstilsynet dette om mobbing; "Begrepet mobbing omfattes av begrepet trakassering, men er ikke et begrep i Arbeidsmiljøloven. Styrkeforholdet mellom partene handler ikke nødvendigvis om formell plassering i organisasjonen. Slik begrepet vanligvis brukes, kan en person bli utsatt for mobbing både fra ledere og kolleger."

Og med det i tankene, behøver man ikke være Einstein for å skjønne at omfanget av trakassering er ganske sikkert større enn man tror og aner. Mye skyldes nok at det er få som våger si ifra, spesielt når det er ubalanse i styrkeforholdet, som for eksempel når trakasseringen kommer fra sjefen/ledelsen. Det er sjefer og ledelse som ikke tolererer at ansatte sier i fra og det løses ikke med dialog og profesjonalitet, det løses med å gi den som sier ifra, fyken. Eller enda verre; oppføre seg så dårlig mot vedkommende at til slutt sier man selv opp. Man skulle ikke tro at det ikke fantes slik ledelse, feige sjefer som velger slike "løsninger" men det vet jeg at det gjør. Dessverre.

Ingen erfaring uten lærdom av et eller annet slag, ikke sant. Min lærdom fra siste arbeidsforhold er blant annet at jeg aldri mer skal jobbe for et liten og familiedrevet bedrift. Og jeg skal aldri mer jobbe for provisjon. Jada, jeg vet at man aldri skal si aldri, ingen regel uten unntak osv og jeg vet at alle små og familiedrevne bedrifter ikke er helt Gale-Mattihas, men dette arbeidsforholdet må gå helt i glemmeboken før jeg noengang skulle vurdere om jeg skulle vurdere å igjen jobbe for noe smått og tilsynelatende godt.

Men over til noe hyggelig; Det er lørdag. Det er helg. Og solen skinner i allefall litt her jeg er. Jeg elsker våren og solen som spre sine stråler utover landet igjen etter vinteren. Jeg våkner til live, jeg blir et gladere menneske og har mer energi når våren kommer. Ønsker alle sammen en fantastisk helg:-)

#mobbing #trakassering #mobbingpåarbeidsplassen #arbeidsforhold #ledelse #nyjobb #arbeidsmarked #søkerjobb #jobbsøker #arbeidsplass

Tålmodighet er en dyd.....jeg ikke har.

Å vente på svar på jobber man har søkt er omtrent like spennende som å vente på om den perfekte mannen du var på date med, ringer deg tilbake. Og den type spenning er egentlig ikke en morsom type spenning, bare nervepirrende-slitsomt-spennende.

Hvis og når avslagene kommer, er det store spørsmålet dette; var det meg det var noe galt med eller var det formuleringen i søknaden som ikke var god nok til å fange interessen? Var det formuleringen som var litt på halv tolv, er det håp, men der det meg som er på halv tolv, er det ikke liv laga. Kapooooooffff på selvtilliten!

Det jeg har lært underveis i denne jobbjakten, er at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. (Nåja, når sant skal sies ville jeg selvsagt foretrukket å hoppe over den gale delen, men her gjelder det å holde på optimismen). Jeg satt og skrev sånn ca ørtenfjørten åpne søknader, og kun en av disse gadd å svare. Og svaret var negativt. Men det som var bra, var at vedkommende tipset meg om hvor jeg kunne forsøke å få en fot innafor, noe jeg gjorde. Altså fikk en fot innafor, men det er en annen historie. Her kommer poenget mitt, altså det jeg har lært underveis; skrive bedre søknader. Og veldig mye av det jeg skrev i disse åpne søknadene kan jeg bruke i stillinger som blir utlyst. Altså innen denne bransjen jeg vil inn i igjen. Jeg brukte lang tid på å skrive disse åpne søknadene, og når kan jeg faktisk spare tid når jeg sender ut søknader så det suser. Så derfor; ikke så galt at det ikke var godt for noe.

Men tilbake til det jeg begynte med, nemlig hvis det er noe galt med formuleringen i søknadene. Da mener jeg ikke det jeg akkurat skrev; om at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe:-)

#jobbsøker #søkejobb #cv #jobbsøknad #arbeidsledig #arbeidsledighet #arbeidsmarked #nyjobb #nyemuligheter #karriere #jobb #arbeid

Psyke mennesker er sterke mennesker.

I lørdagens utgave av VG Helg, var det en reportasje om Haddy Njie, hvor hun blant annet snakker litt om psykisk helse. Hun sier; "Det er lett å omtale mennesker med psykisk sykdom som svake eller skjøre. Tvert imot, så tenker jeg at det å få til å fortsette å leve, å stå opp, krever veldig mye styrke. Yes, hun har skjønt det!! Og jeg håper flere skjønner dette slik at man kan komme vekk fra fordommer om psyke mennesker.

Når sjelen din, hodet ditt, ikke lenger klarer å håndtere tankestrømmen som surrer inni deg, når kroppen har vært i beredskap så lenge at den overgir seg, når du ikke lenger klarer å late som om du er frisk, da kommer utmattelsen. Den forferdelige utmattelsen som tar kontroll over kroppen din og setter den helt ute av spill. Du orker ingenting, absolutt ingenting. Kroppen skriker til deg at du må hvile, du må legge den ned og du må lades opp. Men nei, det er et nederlag så derfor lytter du ikke til kroppen din, du lytter heller til samfunnets krav og forventninger. Krav og forventninger som er bygget på uvitenhet og kunnskapsløshet. Du står og fortsetter å gå, riktignok svaiende, men likevel. Du ligger i allefall ikke på sofaen og lever opp til det feilaktige inntrykket alle har av deg og andre mennesker i samme situasjon. Det er styrke hos et menneske.

Og hva skjer når du ikke lytter til kroppen? Jo, veien til å bli frisk igjen, veien tilbake til samfunnet med alt og alle det innebærer, blir veldig mye lengre. Du må nemlig grave frem enda mer styrke, du må være enda sterkere. Og som alle vet; selv det sterkeste materialet vil briste når belastningen blir for stor. Når alt har bristet, når du ikke har mer styrke og krefter igjen, når du er så langt nede at du ikke kommer deg opp, det er der nede du blir utsatt for spark, på tross av det heter at man ikke skal sparke et menneske som allerede ligger nede.

Så tenk på det, neste gang du snakker nedsettende om et menneske som er psyk. Eller du hører andre snakke i all sin uvitenhet. Du burde beundre dette mennesket som har vist så mye styrke over så lang tid, som har klart å holde seg på bena, mot alle odds. Ta vare på dette mennesket, vær like varsom som du ville vært mot en løvetann som har fått dun på seg og som du ikke vil blåse bort, men beholde. Vært et godt medmenneske.

 



#psykiskhelse #psykisksykdom #fordommer #medmenneske #sterkpsyke #sterkmental #psyk #angst #depresjoner

Gode dager og god påske.

Nå er det en liten stund sien jeg rablet ned noen ord og setninger her (tvilsomt om jeg er savnet altså). Tror grunnen er så enkel som dette; har hatt det veldig bra. Misforstå meg ikke, det er ikke slik at jeg lever i den villfarelsen om at man bare blogger når man ikke har det bra! Det jeg mener er at jeg har hatt mindre på hjertet, mindre tanker og styr og stell i hodet som har måttet komme ut på et eller annet vis.

Jeg har søkt på en del jobber (om jeg får napp er en helt annen sak), jeg har skrudd sammen en plan for hva jeg skal gjøre når jeg er helt i vater igjen, og jeg har orden på hvilke papirer jeg må levere NAV hvis det blir slik at jeg må søke om dagpenger inntil jeg kommer meg ut i jobb. Og ikke nok med at jeg har orden på papirene, jeg mangler bare èn type dokumentasjon men det lar seg innhente ganske så lett, tror jeg. Jippi!

Tror jeg har skrevet om det før, dette med at jeg ikke fikk sykepenger, takket være at arbeidsgiver ikke sendte inn dokumentasjon til NAV og når det enedelig ble gjort, var nettopp den rubrikken som var den viktigste, nemlig inntekt, tom. Hmmm...... Da kan man lett begynne å nynne på en "gammel" låt; "Things that make go hmmm". Vel, nå har mesteparten av sykepengene funnet veien inn til min konto, over to måneder etter jeg ble sykemeldt.

Idag er det påskeaften (god påske forresten), og jeg håpet på en god og varm bypåske, men den gang ei. Kaldt, med snøfall ble det istedenfor. Helt ok med snø på vinteren, da er det også forventet, men når det ramler ned snø på en vårdag, kjenner jeg at humøret synker noen hakk. Vårblomster skal ikke få et teppe av snø over seg på denne tiden, synes jeg;

 


 

Påsken er tid for krim, både serier, filmer og bøker, men jeg må innrømme at jeg verken har sett eller lest krim så langt denne påsken. (den ultimate påskekrimmen for meg er "Malstrøm". Flere som husker den?) Men jeg har lest, og hva passer vel bedre for ei "hestedame" som meg selv enn denne boken, som inkluderer kloke ord og kunnskap av Don Alfonso (han fra serien "Det store spranget" på NRK) og som så vakkert beskriver båndet og samspillet mellom hest og rytter;

 

 

Påsken skal ellers brukes til å gjøre minst mulig, men mest mulig sammen med avkommet mitt. Ta dagene som de kommer. Jeg tror at mange ganger gjør vi livet og hverdagen mer komplisert enn det den egentlig er. Og jeg tror og vet at vi mennesker har mye å lære om dette med å roe ned, være tilstede i øyeblikket, av dyrene våre. Jeg har hund og hester er en stor del av livet. Hvordan jeg er, hvordan jeg føler meg, forteller de meg med en gang. De er mitt speil og de kjenner meg ofte bedre enn jeg kjenner meg selv. Er hunden eller hestene for eksempel stresset, skyldes det at jeg er stresset. Det kan være lurt å bli mer oppmerksom på de enkle gledene i livet, som for eksempel stoppe opp og lukte på blomstene, slik hunden min gjør;

 


 

Det var en kort (og kanskje litt rar) oppsummering av livet og påsken per nå. Gode ønsker kan ikke gis eller mottas for ofte, så derfor; God påske til alle sammen:-) :-)

#detgodeliv #påske #arbeidsledig #arbeidsledighet #nyjobb #jobbsøker #nav #hester #hunder #hest #hund #bøker #litteratur #nyemuligheter #nyttogbedreliv #arbeidsmarked #stress #dyr

 

Ikke tro det verste med en gang.

Barnekreftforeningen har i det siste fått inn mye penger, takket være utfordringen til hverandre på Facebook, hvor hver likes gir en krone og hver kommentar gir fem kroner. Hurra for det fantastiske mennesket som fant på dette, en enkel handling som betyr mye, mye for barn som er rammet av kreft. Hjertet mitt hopper av glede!

Så over til det som kanskje ikke er så fint og "stuerent" å snakke om, nemlig at ikke alle har penger å gi bort. "Alle har vel litt å gi bort til en så god sak som dette, ikke sant?" "Og hvor gjerrig er man når man ikke vil avse en hundrelapp eller to!" Dessverre er det ikke så enkelt som det.

Det er mennesker som håper de ikke blir utfordret fordi det da vil bli synlig at de faktisk ikke har mulighet til å donere. Budsjettet gir ikke rom for avvik, uansett størrelse. Skammen over å ikke kunne bidra til at barn med kreft får et bedre liv, er stor. Hva tenker andre? Og hva tenker jeg om meg selv som ikke gir?

Årsaken til at pengene ikke strekker til, at det ikke er rom for avvik, er mange, men den vanligste er arbeidsledighet. Man kan av ulike grunner ha falt utenfor arbeidslivet, og man opplever i tillegg en stor skam også knyttet til en slik livssituasjon.

Vi mennesker har en lei uvane med å altfor ofte se situasjoner og mennesker veldig svart/hvitt og vi trekker konklusjoner som ofte er feil. Vi vet egentlig lite om menneskene i livene våre, det har vist seg gang på gang. Hvem trodde for eksempel at den blide og alltid positive kompisen var en utmerket kandidat til å være med i "Luksusfellen"? Eller hvem skulle tro at den hyggelige familiefaren var en tyrann? Eller hvem skulle tro at den harmløse og søte sjefen din var både løgner og manipulator?

Poenget mitt er nok bare så enkelt som dette; Ikke vær så rask med å dømme andre. Bak til tilsynelatende upassende nei kan det skjule seg en godt gjemt og vond livssituasjon.

#vanskeliglivssituasjon #arbeidsledighet #sykdom #facebook #barnekreftforeningen #pengedonasjon #dårligøkonomi #økonomi #litepenger #budsjett

NAV, NestenAlltidVanvidd!

Vet ikke om jeg skal le eller grine. Eller begge deler. Le, fordi noen regler ikke er til å fatte, så absurd er de. Grine, fordi reglene rammer hardt økonomisk.

Lang historie kort; arbeidsgiver, som er årsaken til jeg er sykemeldt, har sendt inn inntektsopplysninger til NAV for sent. De er pliktig til å sende inntektsopplysninger til NAV med en gang de vet sykemeldingen går utover 16 dager, noe de visste fra dag 1. Da de endelig sendte dokumentasjonen inn, manglet det flere opplysninger og NAV sendte skjemaet i retur. Det jeg fikk vite av arbeidsgiver, var at NAV var den som hadde rotet bort dokumentasjonen og at de nå hadde sendt kopi. Jeg fikk også kopi av det som nå var sendt inn til NAV.

For det første; jeg så på den såkalte kopien at det var flere punkter som var skrevet på i ettertid, med penn. For det andre; jeg har hele historikken til denne saken inne på siden min hos NAV, slik at jeg vet at årsaken til at dette tar så lang tid ligger hos arbeidsgiver, og jeg vet hva som har blitt mottatt og sendt ut fra NAV. Med andre ord; jeg vet arbeidsgiver lyver.

Men hva hjelper det at jeg vet. Resultatet er uansett at hvis NAV ikke har inntektsopplysningene innen to uker, mister jeg retten til sykepenger. På tross av at legen har sendt inn sin dokumentasjon og jeg har sendt inn min del av dokumentasjonen. Men arbeidsgiver har altså ikke sendt inn og straffen er det jeg som må ta. Vanvidd!

Sykepenger for nesten tre måneder er ikke blitt utbetalt, det sier seg selv hvor vanskelig økonomien blir da. Men den bekymringen kommer litt i bakgrunnen akkurat nå. Jeg er mest forbannet og skuffet over arbeidsgiverne, men samtidig er jeg ikke overrasket over at de ikke tar ansvar, at de ikke beklager og er lei seg for at de har gjort en feil som ødelegger mye for meg. Jeg har måttet låne penger for å kunne betale blant annet husleie og boliglån. Arbeidsgiverne er seg selv lik; lyver og pynter på sannheten slik at det blir en "virkelighet" som passer de bedre. Og jeg er forbannet på NAV som har slike regler at den som minst fortjener det, blir straffet, noe som forverrer livssituasjonen ytterligere.

Men det ordner seg visstnok for snille jenter...... Håper inderlig at jeg går inn under den kategorien:-)

#nav #dårligsjef #dårligledelse #arbeidsmiljø #dårligarbeidsmiljø #arbeidsplass #arbeidsmarked #dårligøkonomi #økonomi #sliterøkonomisk #nyjobb #sykemelding #jobbsøker #liteninntekt #lavinntekt #dårliginntekt #sykepenger #stønader #utbetalingfranav

Fattigdom i verdens lykkeligste land.

Norge ble nylig kåret til verdens lykkeligste land. Hvilke kriterier så ble lagt til grunn for å komme til den konklusjonen, vites ikke. Men det jeg tenkte på når jeg hørte dette, var at ett av kriteriene må være penger. Penger kan riktignok ikke kjøpe lykke, men penger gjør livet enklere og mindre bekymringsfullt. Det er et faktum.

Grunnen til at jeg tenker på dette nå, er en reportasje i VG Helg, hvor vi møter mennesker som lever under fattigdomsgrensen, og som i tillegg får kjenne på kroppen politikerens "løsning" på hvordan man skal få folk ut i arbeid og mirakuløst bli friske; kutte ned på pengene. Kutte ned så mye at verdigheten forsvinner. Å miste verdigheten, miste selvrespekten, falle utenfor fellesskapet og det sosiale, er grusomt vondt. Det drar et menneske langt, langt ned. Når man er så langt nede, blir det vanskeligere å finne energi og styrke til finne ny jobb og det sier seg selv at fattigdom ikke gjør en frisk. Så vidt jeg vet er det kun SVs Audun Lysbakken som har forstått dette. I VG Helg sier han; "Det er som om regjeringen har en ide om at du bare kan kaste av deg sykdommen din og begynne å jobbe hvis du bare blir fattig nok. Jeg tror det er motsatt. Fattigdom bare trykker folk ned, og vil i hvert fall ikke kurere sykdom"

Så er det barna til foreldre som sliter økonomisk. De faller også utenfor fellesskapet. Det er en forferdelig dominoeffekt. Og en urettferdig dominoeffekt. Hva er tanken bak? At barnas fortvilelse over å ikke kunne delta på fritidsaktiviteter, ikke kunne gi like flotte gaver til bursdagsbarnet som andre eller som ikke arrangere fine bursdagsfeiringer når en selv fyller år, skal være foreldrenes motivasjon til å trylle frem jobb eller bli friske? Det er for jævlig, rett og slett.

Jeg har mange, mange ganger tenkt og lurt på hvilken planet politikere befinner seg på og om de noen gang har erfart livet. Jeg tviler på om de vet hvor skoen trykker, med tanke på konsekvensene av sykdom, arbeidsledighet, eller når livet gir deg et skikkelig slag under beltestedet. Men har de opplevd det, har frynsegodene de har og har hatt gjennom politikken sluppet dem forbi i for eksempel NAV-køen, dokumentasjonshelvete, forholde deg til x antall saksbehandlere og brette ut sjelslivet til gang på gang til noen personer. Osv osv.

Som sagt, det er for jævlig.

#fattigdom #verdenslykkeligsteland #verdensrikesteland #økonomi #penger #nav #fattigdomsgrensen #psykiskhelse #psykisksykdom #psykiskehelseplager #sykdom #arbeidsledighet #jobb #jobbsøker #politikere #regjeringen #lykke #arbeidsmarked #barn #barndom #fattigebarn #barnsoppvekstvilkår

Når gode opplevelser blir dårlige opplevelser pga andres uvitenhet.

Som jeg skrev i forrige innlegg, er det mange ting jeg har tenkt på etter jeg ble arbeidsledig. Det ene var hvorfor man blir i en jobb som er helseskadelig, altså psykisk helseskadelig. Det andre jeg har tenkt mye på er dette; Mange mennesker tror at psykiske helseplager handler om hva man klarer eller ikke klarer fysisk. Klarer du å gå turer, klarer du å være på jobb.

Opplevelser som i utgangspunktet er gode, som gir energi og som bidrar til at man klarer å kravle seg opp av den mentale kjelleren man har havnet i pga dårlig arbeidsmiljø eller andre ødeleggende faktorer på jobb, blir ødelagt pga andres kommentarer direkte til deg eller kommentarer du hører via andre. Skogsturen du var på, eller kafèbesøket sammen med ei god venninne blir tolket som om du er frisk, som om du bare faker sykdom fordi du ikke kommer på jobb. Det faktum at det er arbeidsmiljøet, for eksempel ledelsen, som er problemet, som gjør deg syk og som du selvsagt ikke kan være en del av mer, overser andre. Deres uvitenhet blir din byrde å bære, men det burde vært omvendt.

For mange som sliter psykisk handler mye om trygghet. Trygghet, enten det er i situasjoner eller relasjoner, bygger en opp. Det bidrar til mestringsfølelse, noe som igjen gjør at man blir tryggere på seg selv og hva man kan og vil klare. En kaffe sammen med ei god venninne, gir trygghet. Det er ingenting skummelt med å være sammen med henne. Hun manipulerer deg ikke, hun lyver ikke. Du mestrer situasjonen, og den mestringsfølelsen gir selvtillit og man har tatt et steg vekk fra den mentale kjelleren. Samme med skogsturen; ingen manipulasjon og løgner å passe seg for i marka, ingen ustabil oppførsel, ingen krenkelser. Bare trygghet. Det er klart man smiler og koser seg når man kjenner på den go`følelsen. Selvsagt kan man bli sliten av å labbe til skogs, men det er fysisk sliten, ikke den psykiske utmattelsen man kjenner når kroppen er i beredskap, når kroppen jobber intenst med å være i forkant av og forsøke å hindre et utbrudd fra noen.

Det kan virke som om mange mennesker, i all sin uvitenhet, mener at når man er syk, skal man ligge i sengen. Man skal ikke gjøre noe annet enn akkurat det; ligge i sengen. Syk er syk, ikke sant! Nei, det er syk og det er psyk. Når uvitenhet gjør at mennesker likestiller dette, blir fokuset mer på hva andre mener du burde gjøre, fremfor at du gjør det du selv mener og vet du burde gjøre. Men kan man ikke bare la være å bry seg om hva andre mener? Joda, det kan man prøve men det er ikke alltid så lett. Mennesker vil alltid ha et behov for å bli forstått, få aksept på hvem de er og hva de gjør, og kanskje er behovet enda større når man er på sitt mest sårbare, på sitt svakeste. Derfor er det så viktig å gi tommel opp (ja, også på Facebook når du ser gla`bilder av arbeidskollegaer som ikke er på jobb, husk at et bilde ikke viser alt), for de gledene som deles og som du hører om.

Det er mange måter å være psyk på, mange ulike diagnoser og mange ulike årsaker til hvorfor mennesker blir psyke. Derfor er det også mange ulike behandlingsmåter, i motsetning til en brukket arm som man legger gips rundt og ferdig med det. Jeg ønsker så inderlig at uvitenhet blir byttet ut med kunnskap, bittelitt kunnskap i det minste, slik at veien tilbake for de som for eksempel har tatt et skikkelig mageplask ut av arbeidslivet pga arbeidsmiljø eller lignende, blir kortere.

#psykiskhelse #psykisksykdom #psykiskehelseplager #uvitenhet #løgner #manipulasjon #arbeidsmiljø #dårligarbeidsmiljø #dårligledelse #arbeidsledighet #søkejobb #jobbsøker #arbeidsledig #arbeidsledighet #nyjobb #nyemuligheter #livsstilsendring #nyttogbedreliv #utenjobb

Når sjefen din gjør deg syk, liten og redd.

Det er mye jeg har tenkt på i etterkant av at jeg sa opp jobben, hurra for etterpåklokskapen, men det som jeg har tenkt mest på er følgende; Hvilke mekanismer er det hos oss mennesker som gjør at man altfor lenge blir værende hos en arbeidsgiver som man vet lyver, manipulerer og tråkker på folk? Det var det ene og det andre (som jeg skriver om en annen gang) er dette; Mange mennesker tror at psykiske helseplager handler om hva man klarer eller ikke klarer fysisk. Klarer du å gå turer, klarer du å være på jobb.

Det første først; hva gjør at vi ikke klarer å komme oss raskere vekk fra en arbeidsgiver som gir en helseplager, som bryter en ned og som ikke tilfører deg noe positivt? Jeg har googlet men jeg må innrømme at jeg ikke fant så mye om akkurat det. Mye om psykopatiske sjefer og hva som kjennetegner disse, altså ikke noe om hva som skjer inni hodet til den som blir utsatt for slike overgrep. Ja, for det er overgrep. Og det er maktmisbruk.

Kanskje finnes noe av svaret i nettopp dette, å nevne det ved riktig navn, nemlig overgrep. Kvinner (og menn) blir i destruktive forhold i år etter år. De tåler psykisk og fysisk vold osv. De opplever de er avhengig av partneren, de føler seg redd uten og de vet ikke hva de skal gjøre uten han/henne. Blir de i denne relasjonen, vet de i det minste hva de kan vente seg, det blir en absurd og farlig form for trygghet.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg og kollegaene tok sjefen i løgn og usannheter, i overdrivelser som var så hinsides idiotiske. Men ingen sa noe. Inkludert meg selv. Vi satt der, med bøyd hode og lot vedkommende holde på. Bøyd hode fordi det kanskje var for ubehagelig for en selv å måtte se sjefen inn i øyene og late som man trodde på det som ble fortalt? Bøyd hode fordi man var redd for å få oppmerksomheten rettet mot seg og dermed bli en del av løgnen ved å samtykke, være enig med sjefen? Eller var man redd og hvorfor og hva var man i så fall redd for? Jeg tror, jeg vet, at mange var redd for å føle seg dum, for å fremsto som uvitende og dum når sjefen nedlatende forklarte deg hvorfor det selvsagt var slik sjefen sa. Redd for å bli gjort til latter foran andre kollegaer.

Aldri ble det sagt noe og aldri vil det bli sagt noe. Sjefen får lov til å gjøre akkurat det som måtte passe. De ansatte som fortsatt ikke har blitt tråkket helt ned, de som står opp vil få en så hard og usaklig reaksjon fra sjefen at de ikke klarer mer og sier opp og når man er kommet seg vekk derifra må man bygge seg opp igjen. Det er ingen krefter til å ta tak i situasjonen, for eksempel gjennom Arbeidstilsynet.

Jeg vil veldig, veldig gjerne høre andres tanker og erfaringer om arbeidsplasser som har et giftig og helsefarlig arbeidsmiljø, og har noen svaret på hvorfor man blir altfor lenge, vil jeg gjerne høre det også:-)

#arbeidsplass #psykiskhelse #psykopatisksjef #psykopat #dårligledelse #arbeidsmiljø #mobbingpåarbeidsplassen #mobbing #kollegaer #dårligarbeidsmiljø #dårligledelse #dårligsjef #manipulator #løgner #søkerjobb #jobbsøker #nyjobb #arbeidsledighet #arbeidsmarkedet #helsefarligarbeidsmiljø

 

 

 

På tide å bruke kompetansen.

"Kompetanse egner seg ikke for langtidslagring, men øker i verdi og bidrar til verdiskapning gjennom anvendelse". - Linda Lai, norsk forsker.

Sant! Nå som jeg har bestemt meg for å bruke den kompetanse jeg har mest av, det området jeg har mest erfaring på, merker jeg en forskjell med tanke på hvordan det oppleves å skrive søknader. Det går mye lettere, takk og lov. Fordi jeg ser frem til å ikke lengre langtidslagre kompetansen min, men faktisk anvende den, blir innholdet mer ekte, jeg fremstår som ekte og engasjerende. Jeg skal ikke trekke det så langt som å si jeg synes det er gøy å skrive søknader, men det går i allefall lettere.

Men alltid en slange i paradiset selvsagt; NAV mangler dokumentasjon fra arbeidsgiver (snart tidligere arbeidsgiver) og dermed stopper alt opp av utbetalinger. Å ruge på dokumentasjon i nesten en måned, fremfor å sende den inn med en gang, slik arbeidsgiver er pliktig til, er trenering, en trenering som gjør det utfordrende, for å si det forsiktig, å få økonomien til å gå rundt. Det er en mengde adjektiv (med negativt fortegn) jeg kan bruke på arbeidsgiver men jeg skal holde meg for god til det. Men fristende......Vel, ingenting å gjøre med det, bortsett fra å være ekstremt tålmodig og kreativ på hvor mange ganger man kan snu på krona.

Nå skal jeg og hunden labbe en tur i finværet, og jeg skal labbe med god samvittighet fordi jeg har i dag gjort ferdig to søknader som skal sendes om ikke så altfor lenge.

Ha en fin dag, alle sammen:-)

#kompetanse #erfaring #nav #økonomi #nyjobb #jobbsøknad #søkejobb #arbeidsgiver #arbeidsplass #arbeidsmarked #utfordringer #nyeutfordringer #nyttliv #nyttogbedreliv #livsstilsendring #nyarbeidsplass

 

Psykisk sykdom kan ikke sammenliknes med fysisk sykdom.

Jeg blir like overrasket hver gang jeg opplever mennesker som overhodet ikke skjønner og som er totalt uvitende om psykisk helse og psykisk sykdom. Mennesker som ikke forstår at det å være psykisk utslitt er ikke i samme kategori som fysisk utslitt. Dette kan ikke sammenliknes men likevel gjøres det.

Når man er sykemeldt fra jobben, og det skyldes psykisk helse, noe som igjen skyldes arbeidsforhold, er det enda vanskeligere for den som er psyk å bli forstått. Kommentarer som for eksempel "Hvordan orker du å gå turer men orker ikke være på jobb?" vitner for det første om uvitenhet og for det andre påfører slike kommentarer ekstra belastning på mennesker som allerede sliter. Det tapper en for energi, energi som man burde og som man ønsker å bruke på å bli frisk, på å bli sterkere slik at man kommer seg ut i arbeidslivet igjen og blir en del av samfunnet.

Et menneske som for eksempel har utviklet angst, som for eksempel lider av PTSS (posttraumatisk stress syndrom) og som har fått disse symptomene trigget og vekket til live igjen pga forhold på arbeidsplassen, forhold som likner livssituasjonen dette menneske var i som da gjorde at vedkommende pådro seg PTSS, vil klare å gå turer, vil for det meste klare av med situasjoner og relasjoner som er trygge og forutsigbare, som ikke vekker minner. Disse situasjonene blir man ikke psykisk sliten av, tvert i mot, man får energi, god energi, som er nødvendig for å stable seg på bena igjen. Men på utsiden ser det ut som om at man er frisk og rask, man er oppegående og man er lat. Ja, nettopp lat. Det er latskap altfor mange tenker når de ikke skjønner, eller vil skjønne at psykisk sykdom ikke kan sammenliknes med fysisk sykdom.

I et samfunn hvor mange ønsker å dele av hverdagen med andre, på Facebook, Instagram, Twitter osv, er det lett å dømme andre og anta både det ene og det andre og det er på denne arenaen mange misforståelser om andres liv oppstår. Et menneske som er sykemeldt fra jobben pga psykisk helse, opplever ofte irritasjon fra arbeidskollegaer når man for eksempel legger ut et bilde fra et tur, en tur som gjorde underverker for psyken, en tur som ga så mye god energi at man er et steg nærmere deltakelse i arbeidsliv og samfunn igjen. Klart noen ønsker å dele en slik god stund! Men man kommer fort ned i gjørma igjen når man ser hvem som har tastet like-knappen. Ingen av kollegaene, kanskje med unntak av en eller to.

Man skal selvsagt ikke henge som opp i antall likes, men jeg tror det er menneskelig å ønske bekreftelse, ønske at andre skal forstå, og når dette uteblir, spesielt fra mennesker og miljø, man prøver å komme tilbake til, brytes man ned enda mer.

Som jeg begynte med; Jeg blir like overrasket hver gang jeg opplever uvitenhet om psykisk sykdom og helse. Vi lever tross alt i 2017, hvor kunnskapen og åpenheten rundt dette har kommet langt. Toppledere, politikere osv våger å være om deres psykiske helse, når de går på en smell og ikke evner å jobbe. Det sier noe, tenker jeg. Men likevel er det altfor mange som, kanskje ubevisst, sparker mennesker som ligger nede. Det må vi gjøre noe med!

Så neste gang du for eksempel ser et bilde av en kollega som ikke evner å jobbe pga psykiske helseplager, ute på tur, som smiler og som har det bra der og da, trykk på like, skriv en hyggelig kommentar og være med på det laget som løfter vedkommende opp. Så lite skal faktisk til for å hjelpe og for å være et godt medmenneske. Det er vel det vi ønsker å være; et godt medmenneske?

#psykiskhelse #psykisksykdom #ptss #psykiskeproblemer #arbeidsledighet #arbeidsledig #åpenhet #respekt #medmenneske #kollega #sosialemedier #angst #uvitenhet #psykiskehelseplager #dømmeandre #psykiskeplager #arbeidskollegaer #relasjoner #goderelasjoner #trygghet #forutsigbarhet

Møte med elg, facebookstatus og arbeidsledighet.

Arbeidsledighet og det å bruke skogens fred og idyll til å gå tenke ut hva man skal gjøre er jammen ikke for pyser! Men humoren, takk og lov for humoren og evnen til å le av seg selv:-) Jeg lar dagens facebook-status fortelle hva jeg mener. (for ordens skyld; pelsdotten er voffen i huset. Kjært barn har mange navn)

"Er innmari stolt av meg selv som idag husket på og gjennomførte, til punkt og prikke, alt det man ikke skal gjøre når man plutselig har en elg ett par meter foran seg; Vill fekting med armene, kombinert med annet kreativt kroppsspråk som skulle få pelsdotten til å komme til meg. Det resulterte bare i at både elgen og pelsdotten så på meg med undring i blikket. Det neste jeg gjorde, var å rope høyt og panisk på pelsdotten, mens jeg fremdeles drev på med fekting og mye bevegelse. Det gjorde at pelsdotten ble snappet ut av den rolige tilstanden han var i, hvor han bare sto og så på elgen (og på meg) og satte avgårde mot elgen. Hvordan jeg da oppførte meg, kan ikke beskrives med ord, men jeg vil anta det var mye materiale for komedie. Tilslutt kom pelsdotten, i en hel del, og elgen sto fremdeles på samme flekk. Jeg løp, og man skulle tro at jeg da løp i retning vekk fra elgen. Men neida, jeg løp forbi elgen og deretter vekk. Her er dama som kan beholde roen:-D"

God, meningsfull og inspirerende uke ønskes alle:-)

#arbeidsledighet #humor #facebook #skogogmark #påtur #påturiskogen #naturopplevelse #påtur #livsstilsendring #facebookstatus #hund #hundeeier #familiehund #blandingshund #påturmedhund

Nei, vi vil ikke ha din oppmerksomhet! Respekter det, vær så snill.

Igår havnet jeg opp i en situasjon som både var innmari irriterende og ubehagelig, og som minnet meg på hvor lett vi mennesker har for å la det som er negativt ta størst plass i hodet vårt, også i arbeidslivet. Du kan for eksempel ha reddet dagen til 50 stk men så er det den ene som i løpet av et sekund river ned go`følelsen man har.

Tilbake til situasjonen i går. Vi har hund, en hund som ikke er den tøffeste sneipen i gata, en hund som synes det er tryggest å holde noen poters avstand mellom seg og andre, en hund som har sånn ca null interesse av å hilse på folk og fe, en hund som blir lett stresset hvis det er mye mas og ståk rundt han. En annen ting er han han uansett ikke ville fått lov til å fyke avgårde for å hilse på folk. Vel, jeg og voffen sto utenfor butikken og ventet på avkommet da jeg hører en mann sier til meg at voffen var veldig fin. "Takk" sier jeg på en høflig og vennlig måte, men sier ikke mer. "Jeg kommer bort og hilser på han" fortsetter fyren." "Nei, han skal ikke hilse, dessuten er han ikke interessert i å hilse på folk han ikke kjenner." Jeg snur meg vekk og regner med at samtalen er ferdig. Men neida. Fyren, som til nå har stått noen meter borte, kommer nå med raske skritt til meg og setter seg ned på benken ved siden av meg, og forsøker å få voffens oppmerksomhet. Noe han ikke får. Voffen blir mer og mer stresset jo mer han forsøker å få oppmerksomheten hans. Jeg gjentar flere ganger at han ikke er interessert og jeg er ganske sikker på at mitt kroppsspråk med all tydelighet også sier at jeg overhodet ikke har lyst til å snakke med fyren. Tilslutt gir han seg, blir drittsur og sier "Hunden blir som eieren, skikkelig usosial!"

Dette var på ettermiddagen, og frem til da hadde dagen vært helt perfekt og selv om denne situasjonen ikke handler om at jeg eller voffen gjorde noe galt, det handler om en mann som uinvitert tar seg til rette, som ikke respekter verken dyr eller mennesker men likevel får jeg dagen nesten ødelagt pga en fjott. Slike fjotter har jeg håndtert mange ganger på jobben, og jeg ble like overrasket hver gang over min egen reaksjon, hvor lett jeg altså glemte alt det positive og fine som jeg faktisk hadde gjort for mennesker, hvordan jeg hadde hjulpet de med smått og stort.

Et mentalt viskelær ville vært toppen, da kunne man bare viske vekk det som ble feil i løpet av dagen. Under den forutsetning at man forsøkte lære noe av det som ble feil.

God søndag til dere:-)

Legger ved et bilde av voffen, som venter intenst på at det yngste flokkmedlemmet skal komme ut fra butikken, og som snart skal få uønsket oppmerksomhet fra denne fyren. (Neida, voffen får ikke lov å hoppe opp på benker og stå halvveis oppi blomsterbed men igår var han for rask for meg, plutselig var han der oppe. Knipset raskt bilde får han måtte ned igjen:-D)

 



 

#hund #hundeeier #påturmedhund #påtur #familiehund #blandingshund #respekt #høflighet #vennlighet #negativitet #uønsketoppmerksomhet #positivitet #dagenødelagt #oppmerksomhet #neibetyrnei #dyr #familiehund

 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
JB

JB

42, Oslo

En uhøytidelig blogg på ramme alvor om hvordan det kan fortone seg når man er på jobbjakt og noen mer eller mindre gjennomtenkte tanker rundt arbeid, arbeidssituasjoner og annet som livet byr på.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits